"Jeg står her og skal slå opp med ei jente..."

Hei på deg!

En gang fikk vi en oppgave på skolen om at vi skulle skrive en fortsettelse på en historie i norskboka "Pegasus" for Vg1. Den heter det samme som overskriften og den handler om en gutt som gruer seg så fælt til å slå opp med dama si, men så kommer hun han i forkjøpet og slår opp med han i steden. Jeg ble så fornøyd med historien, at jeg vil legge den ut her:

"Jeg står her og skal slå opp med ei jente..."

Siste avsnitt i boka:
Der står hun. Et helt menneske for seg selv. Kald. Kald. En jente jeg ikke skal være sammen med mer. Det er kaldt. Fy søren så kaldt det er.

Min fortsettelse:
Jeg trodde aldri at hun skulle greie det. Jeg trodde hun elsket meg. Nå vet jeg hvordan det føles, det var som knivstikk. Jeg trodde jeg døde der og da. Det er vanskelig og slå opp, men hun greide det uten å felle en tåre. Jeg skulle aldri føle leppene hennes igjen; de leppene jeg hadde lært å kysse. Tankene på at en annen gutt skulle få kysse de fikk meg til å bli kvalm. Det måtte være en annen. Jeg følte meg råtten, akkuart som om jeg skulle falle fra hverandre. Det føltes rart. Hun hadde funnet en annen gutt, det var jeg sikker på. Hvor skulle hun ellers fått nye øredobbene fra? De øredobbene, som glitret i sola, og fikk henne til å se ut som en gudinne. Hun var alt for meg, og jeg kunne ikke miste henne! Jeg måtte vinne henne tilbake! På en eller annen måte! Jeg greide meg ikke uten henne! Hun var sola i mitt liv; lyste alltid opp når det var mørkt. Endelig forsto jeg at jeg elsket henne av hele mitt hjerte.
Neste dag på skolen så jeg henne med den nye typen. Jeg så bare ryggen hans, så jeg tenkte at det var en av de nye guttene på skolen. En av dem som ikke hadde noen bra karakterer og som bare tenkte på fest og fyll og hvor mange damer han hadde hatt. Han snudde seg sakte. Hvem var dette? Hadde jeg sett han før? Så slo det meg. Jeg så hvem det var, og det traff meg som en kanonkule mitt i ansiktet. Jeg er sikker på at jeg ble likblek det og da. Min beste venn siden barneskolen, som alltid hadde vært der for meg. Den gutten som hadde tatt meg i hånda på at vi ikke skulle stjele damer fra hverandre. Harald. Den jævelen! Han så bare overlegent på meg, akkuart som om han hadde den beste dama i hele verden. De kyssa. Jeg trodde jeg skulle spy. Hun hadde gått fra meg for så å finne seg bestevennen min! Jeg begynnte å løpe. Ut av skolen. Dit hvor ingen kunne se meg. Helt alene. Jeg måtte komme meg vekk fra alt tullet. Kjærlighet gjør underveker med et menneske. Jeg kjente raseri. Noe sa meg at jeg ville drepe han. Og ved siden av et tre i skogen sto det en øks. Jeg tok tak i den og løp mot skolen igjen.
Jeg gikk med stormskritt. Fortere og fortere. Jeg kjente tårene presse bak øynene. Hva var det jeg holdt på å gjøre!? Jeg måtte ha henne for meg selv!
Det ble kaldere og kaldere ute, og jeg kjente vinden i nakken. Veien tilbake til skolen ble kortere og kortere og nå var jeg snart på vei inn døra og mot Harald. Han hadde brutt løftet han hadde lovet meg. Eg var på vei inn. Der kom jeg med øksa i begge hendene klar til å hogge. Alle på skolen ble livredde da de så hva jeg hadde tenkt å gjøre. Det var ingen som kunne stoppe meg. Jeg hadde Harald i sikte. Han hadde ikke en sjangs. Jeg kunne se frykten i øynene hans. Men jeg angra ikke. Jeg hadde fått han ned på knærne. Jeg slengte øksa over skuldra, tellte til 3 inni meg, og hogde av alle krefter...
Jeg setter meg rett opp i senga. Helt våt av kaldsvette. Jeg skalv enda, og det var akkuart som om jeg kunne kjenne øksa mellom hendene. Jeg så til siden, og der, der lå hun ved siden av meg, like trofast som hun alltid hadde vært. Og best av alt; hun lå der uten de øredobbene...

The End.
Håper du likte den!

Hører på: Elvis Presley - Hurt
Nedtelling: 10 dager til Hellas!