"Snøstormen"

Hei på deg!

Jeg har lyst til å dele en historie med deg som jeg har skrevet selv.

"Snøstormen"

Det var en helt vanlig dag som denne. Året var 1859. Midt på vinteren. Kaldt som faen som folk ville sagt. Jeg våknet som vanlig til den store klokka som hang på veggen. Den som alltid mamma ringer i hver morgon klokka 7. Jeg synest den var stygg. Hadde alltid ønsket meg en ny. Men for å kjøpe en ny, måtte man ha penger, og det var var noe familien min ikke hadde noe av.
Vi bodde i et lite hus på landet. Du vet et sånt hus som lignerr på et skur. Det var bare et stort rom som hele familien sov i. Pappa, mamma, meg og min lille bror. Han var bare 6 år og jeg 17. Vi hadde ikke ordentlig kjøkken en gang, bare en gammel ovn som pappa hadde fått av naboen. Bad hadde vi ikke, bare en utedo og en balje som vi vaska oss i.
Hva skulle vi gjort vis pappa ikke jobba i sagbruket? Selv om han ikke fikk stort for det, var det akkurat nok til å dekke mat, men det var ikke mye vi fikk. Sånn hadde vi levd igjennom alle år. Mamma måtte være hemme for å passe unger og stelle huset, så hun kunne ikke gå ut i jobb. Og du kunne se at hun så sliten og trøtt ut. Hun så mye eldre ut enn vanlig. Som du sikkert har hørt, så er vi det du kan kalle fattig. Hva ville du gjort for å overleve?
«Nå må du våkne!». Mamma rister i meg. «Skolen venter, og du har en lang vei å gå, så mye som det har snødd i natt» sier hun rolig til meg. Jeg setter meg opp i senga, fortsett litt trøtt i øynene. Jeg kjende jeg hadde vondt i foten etter alle gnagsåra jeg hadde fått etter lær skoene mine. De som jeg hadde arvet av pappa. De var store og utslitte og varmet ikke noe særleg, men det var sko og det var alt jeg hadde. Jeg tar på meg den litt for store buksa mi, den store genseren min og den tykke vesten av saueskinn. Den hadde jeg fått i gave av lensmannen for å ha tatt vare på hestene hans en gang. Han så vel at jeg trengde den. Jeg hadde vel fryst i hjel vis jeg ikke hadde hatt den.
Jeg kom litt for sent på skolen fordi det hadde snødd så mye den natta. Lillebror hadde gått før meg sammen med moren til en venn han hadde. Jeg rakk ikke å følge han som jeg vanligvis gjorde. Men det gjorde vel ikke noe for en gang skyld?
Skoledagen kom og gikk som alle andre dager. Jeg ble mobba som vanlig for klærne mine. På veien hjem skal jeg alltid hente lillebroren min, fordi han finner ikke veien hjem selv enda. Han er vel litt for liten for det? Jeg gikk til den andre byggningen på skoleplassen. Den byggningen som er for førsteklassingene. Mens jeg gikk opp de få trappetrinnene opp til døra, kunne jeg nesten føle at noe var galt. Det var som om det lå noe trøbbel i lufta. Jeg så opp på himmelen og kjente frysninger ned over ryggen. De skyene som jeg så, var ikke vennlige. Store, grå og stygge. Det var en ny storm på vei, og denne så ekstrem ut. Best å komme seg fort hjem, tenkte jeg. Jeg tar et tungt andedrag, og banker på døra. Jeg hører fottrinn innenfor, og døra åpner seg sakte. Ut kom en gammal dame, men masse skrukker, rynker og en pekestokk i hånda! Jeg skar en liten grimase, og håpet på at hun ikke så den. Typisk lærer, tenkte jeg. «Ja?» Sier hun. «Frue, jeg ser etter lillebroren min, Håvard, er han her? Han skulle ha slutta nå.» sier jeg rolig, samtidig som jeg prøver å unngå å se på alle rynkene. «Han er dessverre ikke her. Vi slutta for en time siden.» Øynene min ble med ein gong helt svarte og jeg følte en redsel inni meg. Hvor kan han være, nå som det er en snøstorm på vei?!
Jeg rekker ikke en gang å si hade, og setter på sprang. Tankene mine raser inn i hode mitt. Tusen tanker. Jeg løper til jeg kjenner blodsmak i munnen. Nå har det begynt å snø, og jeg vet at stormen ikke er langt unna. Det buldrer i det fjerne, og jeg vet at det kommer til å bli fort kaldere ute. Jeg får øye på noen fotspor. Det må være han tenker jeg! De leder mot skogen... Jeg grøsser ved å bare tenke på den mørke skogen på denne tiden av året. Hvis jeg hadde sett dette igjennom hans øyne, skal jeg si sikkert at han begynner å bli redd, for han vet vel ikke hvor han er og han ser at det er en storm på vei. Sånne stormer som Mamma har sagt vi skal holde oss unna. Hvordan skal jeg klare å finne han før stormen tar oss igjen? På en annen side, det er kanskje slik at jeg ikke finne han...
Det har begynt å blåse. Jeg hører jamring mellom trærene der jeg står midt inne i skogen. Kvister knirker og det har begynt å snø digre kjerringer. Snøen er kram; jeg kjenner det når eg går bortover. Øynene mine er vid åpne for å kunne se bedre i mørket. Men det hjelper ikke. De er fulle av tårer. Jeg setter meg med på knærne og ser i bakken. Tårer renner for at jeg kanskje kan ha mistet lillebroren min for alltid. Tårer som renner for at jeg må se ansiktene til Pappa og Mamma når de kanskje får vite at de har mistet sin eneste gutt. Hvordan i alle dager kommer de til å reagere?!
Nå må jeg slutte å tenke negativt! Jeg kan finne han, og det levende! Jeg tørker tårene, reiser meg opp og går videre, fortere enn vanlig. Jeg ser ikke annet enn snø og trær. Hører ikke annet enn jamring og knirking. Føler ikke annet enn våt snø inni skoene mine. Men mot har jeg. Mot nok til at jeg skal finne lillebroren min. Tankene mine fører meg tilbake til sist gang jeg så han; han står å ser opp på meg med de store blå øynene sine og sier at jeg skal gå med han til skolen. Men jeg sier nei, ikke i dag. Dette er noe jeg angrer på nå. Jeg skulle gått med han. Jeg skulle ha vært en god storesøster og sagt; det er en selvfølge. Hvordan kan jeg være så kald tenker vel du? Lillebroren min var det eneste jeg hadde å ta vare på...
Jeg går og går, igjennom snø og kratt. Jeg klarer å rive opp vesten min, men tenker ikke noe på det. Alt som står i tankene mine nå, er lillebroren min. Jeg er ved bristepunktet og jeg har nesten ikke følelese igjen i beina mine. Jeg faller sammen igjen, og lukker øynene mine. Jeg ser for meg alt det gode vi har opplevd og alle de gangene vi har holdt sammen i tykt og tynt, og noe sier meg at vi ikke kommer til å oppleve det igjen. Jeg lukker opp øynene igjen, og der, der ser jeg en liten teppe bylt som ligger i snøen, nesten ned snødd, et stykke borte, opp mot et tre. Helt urørlig. Han hadde gitt opp med å finne veien hjem. Jeg løper, men det er som om jeg løper i sakte film. Jeg føler at jeg ikke kan komme fram fort nok. Tankene mine raser; jeg vet at det er så mye som kan ha skjedd. Jeg kjenner tårene presser på igjen. Snøen treffer meg i ansiktet som tennisballer, men det tenker jeg ikke noe på. Jeg kommer endelig frem og han ser opp på meg med med de store blå øynene sine, og jeg ser i de at han er glad for å se meg. Han er like hel, men kald som is. «Grethe...» sier han med svak stemme og lukker øynene sine igjen. Stormen er på det verste nå og fotsporene mine er igjennsnødd. Det blåser og det jamrer; trærne står nesten på skakke. Jeg vet ikke hvor vi befinner oss i skogen. Jeg holder godt om han, stryker han over det kalde håret og sier med ein rolig stemme; «Nå gjenstår bare veien hjem...».

Håper du likte den! :D

Hører på: bråk xO
Nedtelling: 18 timer til Hellas!